Industrien

Oppdatert 18.04.2024

Kjøttindustrien fremstilles i reklame som «familiegårder» med noen få frittgående dyr. Men i realiteten er dyreproduksjon storindustri – både internasjonalt og nasjonalt.

Den globale etterspørselen etter kjøtt- og meieriprodukter har økt i takt med industrialiseringen av landbruket og samfunnet som helhet. Dette fører til at det globale matsystemet presses mer enn hva som er tålelig. I verden som helhet konsumeres det årlig ca. 330 millioner tonn kjøtt og 812 millioner tonn meieriprodukter.¹ Fordelt på verdensdeler er forbruket høyest i den vestlige verden, men etter hvert som utviklingsland i større grad blir industrialisert og levestandarden øker, har også de øket sitt kjøttforbruk.

OECD landene forbruker i gjennomsnitt ca. 80 kg kjøtt per person per år,² mens i USA ligger forbruket på ca. 123 kg kjøtt per person per år.³ I Norge er gjennomsnittet nå på ca. 76 kg kjøtt/person årlig - en økning på 40 kilo siden midten av 1950-tallet.⁴

Internasjonal kjøttindustri

Kjøttindustrien internasjonalt er en multi-milliardindustri. Den globale husdyrindustrien anslås å tilsvare en verdi på 1,4 billioner US dollar.⁵ Den er preget av såkalt «oligarki» ved at det er få aktører som dominerer. Dette er bedrifter som har kontroll på hele verdikjeden - produksjon, foredling og distribusjon og på tvers av produktlinjer, landegrenser og varegrupper.

Av de største kjøtt- og meieribedriftene i verden har de fleste hovedkontor i den vestlige verden, men også noe i Sør-Amerika og Asia. De største ti selskapene innenfor henholdsvis kjøtt- og meieribransjen kontrollerer en større og større andel av det globale markedet, spesielt innenfor aktuelle «handelssoner» med mye eksport. De største «storfeselskapene» opererer ut av de største eksportsenterne – Argentina, Australia, Brasil, Canada, EU, USA, Uruguay og Japan. Disse bedriftene kontrollerer 37% av produksjonen i disse landene, og har dermed stor påvirkningskraft, både økonomisk, politisk og økologisk.⁶ Det samme er tilfellet i meieri-industrien hvor de største ti bedriftene har sine hovedoperasjoner i EU, Australia, Canada, New Zealand og USA. Sammen utgjør de 46% av melkeproduksjonen i disse landene. Dette er også tilfellet for kyllinger og griser, hvor de største bedriftene kontrollerer rundt halvparten av produksjonen av disse dyrene i de respektive landene hvor de har sine hovedoperasjoner.⁷

Kjøtt- og meieribransjen er en global industri, og de fleste av disse selskapene er multinasjonale med operasjoner rundt omkring i hele verden. Bedriftene tjener stort på en økende etterspørsel etter miljøfiendtlige animalske produkter. De tre største selskapene er JBS SA, Tyson Foods og Cargill Inc. Sammen med det fjerde og femte største selskapet, bidrar disse selskapene innenfor animalsk industri til sammen med mer klimagassutslipp enn fossil-selskapene Exxon Mobil, Shell og BP.⁸ Som illustrert under er Norge på ingen måte løsrevet fra den globale storindustrien.

Husdyravl – big business

Etter hvert som etterspørselen øker, øker presset på de naturlige prosessene hos dyrene. Dyr avles opp med tanke på det produktet de skal bli, fremfor de behovene de har. Farmene øker i omfang med tusenvis av dyr i samme produksjonssystem. Dette fører til økt sykdomspress, mindre plass for dyrene og større skadeomfang på naturen – for eksempel ved avrenning fra gjødsel og medisinbruk.

Intensivering av husdyrindustrien har ført til at dyr er blitt avlet opp for å produsere mest mulig på kortest mulig tid – mest mulig kjøtt, egg eller melk. Dette har gjort at vi har fått for eksempel «broileren» eller kyr som kan melke så mye som 12 000 liter i året.⁹ Forskere beskriver at fossilene etter broiler-kyllingen vil definere vår tidsalder – antroposcen («menneskets tidsalder»)¹⁰ Tre fjerdedeler av verdens kyllingproduksjon, to tredjedeler av melkeproduksjonen, halvparten av eggproduksjonen og en tredjedel av grisene i verden produserer fra industrielle avlslinjer. Dette er altså kommersielle raser som er avlet for høy produksjon, og importerte «effektive» raser (i form av genetisk materiale) favoriseres ofte av økonomiske og politiske rammeverk – også i Norge.¹¹ Slike raser skaper større behov for «biosikkerhet», noe som fører til at dyrene holdes i lukkede, industrialiserte systemer der dyrene befinner seg i store driftsenheter hvor faktorer som klima, fôr, sykdom og medisinering «lett» kan kontrolleres.

"Kjøtt- og meieribransjen er en global industri, og de fleste av disse selskapene er multinasjonale med operasjoner rundt omkring i hele verden. Bedriftene tjener stort på en økende etterspørsel etter miljøfiendtlige animalske produkter. "

Det at dyrene avles med tanke på «biologisk effektivitet» skader dyrenes velferd, allikevel har avl og husdyrgenetikk blitt en internasjonal industri. Tilsynelatende «alle» sloss om å produsere det mest produktive dyret. Den internasjonale, og nasjonale husdyravlen har derfor over lang tid vært svært ensrettet – både i eierskap og genetikk. Av de fem største avlsselskapene for gris er de fleste delfirma av multinasjonale konsern, og det er i dag kun fire internasjonale firma som eier og leverer genetikken til kommersiell fjørfeproduksjon.¹² Et av verdens ledende avlsselskaper på slaktekylling, Aviagen utvider stadig og investerer i både Europa, Nord- og Sør-Amerika. Deres rase Ross 308, bedre kjent som «broileren» dominerer i dag markedet. I Norge brukes også denne i aller største grad og innføres via Nortura og datterselskapet til Aviagen, «Aviagen SweChicks» som har kontor og anlegg i Sverige.¹³

Men Norge er ikke bare «kjøper» av internasjonale intensivt avlede produksjonsdyr – Norge er også i aller høyeste grad med i konkurransen om å avle de mest høytytende dyrene. Norsk Rødt Fe, NRF-kua, produserer dobbelt så mye melk som de gamle ku-rasene, vokser 200-300 gram raskere per dag og veier i gjennomsnitt 200 kg mer. En NRF-kvige vil i gjennomsnitt få én kalv i året for å opprettholde melkeproduksjonen. NRF-kua er ifølge Geno (avlsorganisasjon) «bondens viktigste verktøy for effektiv og lønnsom produksjon». NRF er også en del av den globale avlsindustrien – semin fra NRF-okser eksporteres i dag til over 30 ulike land i verden, inkludert Kina.¹⁴ På grunn av høy produktivitet, har NRF-kua mindre energi til å utøve naturlig sosial adferd. De beiter også mer energirike vekster og mindre variert, og har større behov for næringsintensivt fôr som kraftfôr.¹⁵

"Dyr avles opp med tanke på det produktet de skal bli, fremfor de behovene de har. Farmene øker i omfang med tusenvis av dyr i samme produksjonssystem. Dette fører til økt sykdomspress, mindre plass for dyrene og større skadeomfang på naturen(...)"

Denne tendensen er ikke unik for NRF, også de fleste andre husdyrraser avles med hensyn til produktivitet og effektivitet. Dette er nylig også blitt en del av «klimasatsingen» til jordbruket for å begrense utslipp «per produsert enhet» - altså å avle dyret til å yte maksimalt på mindre tid/ressurser.¹⁶ I tillegg til at dette presser dyrenes fysiologi og dermed utsetter dem for lidelser, er denne intensive «klimaeffektive» produksjonen fortsatt langt mer klimafiendtlig og ressurskrevende enn å dyrke plantemat direkte til mennesker.

Også den norske hybrid-grisen eksporteres til utlandet under datterselskapet til avlsbedriften Norsvin. Norsk «svinegenetikk» eksporteres til over 50 land og omsetter for 1 mrd. kroner årlig. 90 millioner slaktegris med «norske gener» produseres hvert år utenfor Norge¹⁷, og dette er ifølge norsk landbrukssamvirke, «Norges hemmelige eksporteventyr».¹⁸ Disse grisene avles med tanke på høy fruktbarhet, rask vekst og produksjonseffektivitet. Kullene er større og ei purke får i gjennomsnitt 13-14 grisunger per kull, og har i gjennomsnitt mellom 14-16 spener.¹⁹ Fra naturens side får ei purke mellom 4-6 unger per kull.²⁰ Ikke uventet fører det høye produksjonspresset til en rekke produksjonslidelser.

Den norske kvite sauen er heller ikke ulik. Denne rasen, som utgjør 70% av den norske sauebesetninger er mer «kjøttfull», spedlemmet, fruktbar og rasktvoksende.²¹ Den egner seg som sådan dårlig i utmark, og årlig dør omtrent 80 000 av sauene som slippes på beite – 80% av tapet - til andre årsaker enn rovvilt, som sykdom og fall/skader.²²

"Norge er ikke bare «kjøper» av internasjonale intensivt avlede produksjonsdyr – Norge er også i aller høyeste grad med i konkurransen om å avle de mest høytytende dyrene.(...) de fleste husdyrraser avles med hensyn til produktivitet og effektivitet."

Norsk landbruk har som nevnt satset internasjonalt med avl, og de norske avlssamvirkene Geno og Norsvin har satset stort på avl av henholdsvis gris og ku. Norsvin slo for et par år siden sin internasjonale virksomhet sammen med nederlandske «Topigs», og det nye selskapet Topigs Norsvin er i dag verdens nest største selskap innen svinegenetikk. Tilsvarende har Geno en internasjonal enhet, Geno Global, og de har inngått en avtale med verdens største storfeavlsselskap – Genus ABS. Dette har gjort at Genos Norsk Rødt Fe er verdens mest solgte røde storferase. Genos omsetning i det internasjonale markedet er nå større enn i Norge.²³ Dette er «big business», og støttes av den norske husdyrbonden via omsetningsavgift, og av den norske stat. I fjor fikk Geno 15,5 millioner kroner til å et avlsprosjekt for å arbeide for «avlsmessig fremgang med lavere metanutslipp uten at det går på bekostning av andre avlsmål (…)»²⁴ Statlige penger til det mest effektive tiltaket mot utslipp – vridning av konsum og landbruk bort fra rødt kjøtt til planter – uteblir imidlertid.

Norge – en del av global kjøttindustri

Som nevnt over, er «lille Norge» i høyeste grad en del av det store internasjonale systemet av husdyrproduksjon som truer dyrevelferd, klima, naturmangfold, vannressurser og menneskers helse. Ikke bare bidrar vi til økt press på dyrenes produktivitet via avl, men vi sender også signaler via våre internasjonale investeringer. Statens Pensjonsfond Utland, eller «Oljefondet», er Norges viktigste finanspolitiske virkemiddel og skal komme nåværende og kommende generasjoner til gode. På Norges bank sine sider står det at «Investeringene skal gi høy avkastning»²⁵ En prioritet som virker å komme foran etiske og miljømessige hensyn. Av de 15 største kjøtt- og meieriselskapene i verden har oljefondet per 31.12.2018 investeringer i 7 av dem, inkludert Tyson Foods, verdens nest største. Inntil 2016 og 2017 hadde fondet også aksjer i JBS SA og Cargill. Den norske stat har investeringer i både BRF, Marfrig og Nestlé.

I Norge er vi kun ca. 40% selvforsynt, og vi importerer store mengder innsatsmidler til husdyrindustrien. Men vi importerer også grønnsaker og frukt til direkte konsum, som vi i større grad kunne produsert mer av her hjemme.²⁶ Vi har aldri før produsert så mye kjøtt som det vi gjør nå her til lands²⁷, og avl og mekanisering fører til mer effektive dyr som krever mer protein- og energirikt fôr, som igjen fører til økt behov for import. Norge importerer ca. 40-50% av kraftfôrråvarene til husdyr, og så mye som 70% av kraftfôrråvarene til oppdrettsfisk.²⁸ Det er norske drøvtyggere som i dag spiser mest kraftfôr – i 2016/2017 brukte norske drøvtyggere 50% av alt kraftfôret i landbruket.²⁹ Dyrenes økende ytelse fører også til at vi legger større press på naturressursene her hjemme og mellom 80-90% av norsk korn går til dyrefôr istedenfor til menneskemat.³⁰ Behov for mer protein i kraftfôret fordi dyrene produserer mer og yter «bedre», gjør som sagt at vi må importere mer.

"Vi har aldri før produsert så mye kjøtt som det vi gjør nå her til lands²⁷, og avl og mekanisering fører til mer effektive dyr som krever mer protein- og energirikt fôr, som igjen fører til økt behov for import(av kraftfôrråvarer)."

Soya er en god proteinkilde, som er svært populær til bruk i kraftfôr. All soyaen som brukes i husdyrfôr er importert og soyaandelen utgjør ca. 10% av kraftfôrsammensetningen i Norskprodusert fôr. I 2017 importerte Norge ca. 200 000 tonn soya i form av soyamel til kraftfôr.³¹ Denofa er Norges største importør av soyabønner til kraftfôr³², og årlig importerer de 400 000 tonn soyabønner som de behandler – noe til bruk i Norge, og resten til omsetning på det internasjonale markedet.³³ Denofa er eid av det brasilianske selskapet Amaggi, og soyaen de importerer produseres i hovedsak i regionen Mato Grosso³⁴ Mato Grosso ligger i nærhet til Cerrado – savanneområde og regnskog – naturtyper som er svært rike på biologisk mangfold. Amaggi-gruppen, som eier Denofa er verdens største soyabønneprodusent, og er delvis eid av tidligere guvernør i Mato Grosso, som også er en av landets største produsenter av dyrefôr.³⁵ Det er derfor ingen tvil om at det er store økonomiske og politiske interesser i en utvidelse av fôr-, kjøtt- og meieriproduksjon i Brasil – en utvikling Norge er involvert i.

Norges tilknytning til avskoging i Brasil er ett godt eksempel på konsekvensene av den globale husdyrindustrien. Som nevnt importerer Norge ca. halvparten av kraftfôrråvarene som brukes til husdyrproduksjon her i landet. Som regel regnes ikke dette med i hverken selvforsyningsgraden eller klimaregnskapet til jordbruket.

Norges tilknytning til avskoging i Brasil er ett godt eksempel på konsekvensene av den globale husdyrindustrien. Som nevnt importerer Norge ca. halvparten av kraftfôrråvarene som brukes til husdyrproduksjon her i landet. Som regel regnes ikke dette med i hverken selvforsyningsgraden eller klimaregnskapet til jordbruket.³⁶ Økt etterspørsel etter kjøtt- og meieriprodukter har ført til økt press på land som Brasil for å produsere blant annet mer soya. Globalt sett er Brasil blant de tre største eksportørene av soya – sammen med USA og Canada utgjør de ca. 80% av all eksporten av soya. 2/3 av all soya produsert inngår i internasjonal handel.³⁷ Brasil er også den andre største produsenten av kjøtt i verden, etter USA, med 9,5 millioner tonn storfekjøtt produsert årlig, og den største eksportøren av kjøtt.³⁸ 75% av soyaen produsert i verden inngår i dyrefôr³⁹, noe som tilsier at mesteparten av soyahandelen er knyttet til omsetning av nettopp det.

Soya kan imidlertid med fordel isteden brukes direkte til proteinrik menneskemat, noe som ville kreve langt mindre areal. Flere firmaer som bruker soya til vegetarprodukter direkte til menneskelig konsum kjøper ikke soya fra regnskogområder i Sør-Ameria, der fôr-soyaen kommer fra, men fra bl.a. Europa.⁴⁰

Norsk landbrukspolitikk

Husdyrindustrien i Norge er, som vist over, ingen uskyldig part i den globale husdyrindustrien, ei heller uvesentlig i forhold til påvirkning på miljø, klima, dyrevelferd og naturmangfold. Våre interesser påvirker i stor grad det globale systemet, noe vi også må ta ansvar for. Det beste som også vi i Norge kan gjøre for miljøet, er å spise plantebasert. Allikevel er dette noe som i liten grad kommuniseres fra politikernes side. For som ellers i verden har kjøtt- og meierilobbyen stor makt også her, og store organisasjoner har innflytelse på hvordan pengene og innsatsen distribueres i det norske landbruket og matsystemet.

For det første er Norge dominert av få aktører i dagligvarebransjen, samtidig som vi har et sterkt samvirkesystem som også dominerer store deler av foredlings- og distribusjonsbiten i verdikjeden, og har mye å si for markedsregulering og produksjon.⁴¹ Dette styres igjen gjennom jordbruksavtalen, som går ut på at jordbrukets fagorganisasjoner – Norsk Bonde- og Småbrukarlag og Norges Bondelag, årlig forhandler med staten om bondens inntekt – gjennom alt fra priser på forskjellige varer (målpris), til tilskudd og subsidier. Dette kalles jordbruksoppgjøret.⁴² For jordbruksoppgjøret 2019 ble det inngått avtale om en ramme på 1,249 milliarder kroner.⁴³ Bondeorganisasjonene, som forhandler med staten, er preget av å ha interesser knyttet til økt kjøttproduksjon i Norge, mye fordi det er her det har vært mest å tjene. Kjøtt- og melk er de produktene som er mest subsidiert i det norske landbruket⁴⁴, på tross av at vi nordmenn spiser alt for mye av det. Det er altså de mest utslippsintensive driftsformene som får mest statlig støtte. Her spiller økonomiske og politiske interesser inn, og dette kan spores tilbake til industrialiseringen og intensiveringen av landbruket. En kan også se sammenheng mellom fokus på volum og kvantitet i landbrukspolitikken over de siste tiårene, som legger videre press på vekst og økt produksjon.⁴⁵ Man kan dermed si at den animalske produksjonen i Norge i stor grad er «statlig» styrt.

"I Norge er vi kun ca. 40% selvforsynt, og vi importerer store mengder innsatsmidler til husdyrindustrien. Men vi importerer også grønnsaker og frukt til direkte konsum, som vi i større grad kunne produsert mer av her hjemme."

Det er flere virkemidler som inngår i den norske jordbrukspolitikken. Jordbruksavtalen har en årlig pott i statsbudsjettet under posten «til gjennomføring av jordbruksavtalen», og denne potten var i 2017 på 14,9 milliarder kroner.⁴⁶ Det er altså i jordbruksforhandlingene at inntektsgrunnlaget for bonden bestemmes, og hvordan markedet og dermed også produksjonen skal reguleres. Hovedandelen av potten går enten til direkte tilskudd eller pristilskudd. Dette kan være pris per kilo eller tilskudd i form av prisnedskriving på fôr-korn, som gir billigere kraftfôr for husdyrprodusenter. Prisnedskriving på korn, pristilskudd på kjøtt, og pristilskudd på melk er de tilskuddsordningene som får størst andel. Dette stimulerer altså til økt produksjon av kjøtt og melk, samt kraftfôrintensive produksjoner.⁴⁷ Målpris på korn bidrar også til dette, når den er lav. Av statlige overføringer er det kjøtt- og melkeproduksjonen som mottar desidert mest. Av de tilskuddene som regnskapsføres i det som heter Totalkalkylen (Jordbrukets regnskap og budsjett), fikk husdyrproduksjonene samlet 2,125 milliarder i direkte tilskudd i 2017, mens planteproduksjon bare fikk snaue 100 millioner samme år.⁴⁸ Til å gjennomføre og overse bruken av midlene som stilles til disposisjon over jordbruksavtalen, samt sikre markedsregulering og omsetningsavgift – til å fremme omsetningen av jordbruksvarer – har vi omsetningsrådet.⁴⁹ Deres oppgaver styres av omsetningsrådets medlemmer som er representanter fra næringen. Det er omsetningsrådets oppgave å regulere markedet for jordbruksvarer. I omsetningsrådet sitter representanter fra jordbrukets samvirker, som har som oppgave å utøve reguleringene fra omsetningsrådet, for eksempel ved å ta ut bestemt pris på landbruksvarer og omsetningsavgift, eller utbetale tilskudd, med mandat fra rådet. Markedsordningene omfatter melk, kjøtt, egg og korn, samt noen mindre produksjoner. Det er altså samvirkene Nortura, Norske Felleskjøp og Tine som har markedsreguleringsansvar hjemlet i omsetningsloven.⁵⁰ Markedsreguleringsansvaret omfatter avsetningstiltak – for eksempel ved overproduksjon, faglige tiltak og opplysningsvirksomhet.

Omsetningsrådet består av medlemmer fra Norges Bondelag; Norsk Bonde​ og Småbrukarlag; En fellesrepresentant for Handelens- og Servicenæringens Hovedorganisasjon​ og Coop NKL BA; Tine BA; Nortura BA; Norske Felleskjøp; Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund; Fornyings- og administrasjonsdepartementet​; Norsk Landbrukssamvirke; En fellesrepresentant for Kjøtt- og fjørfebransjens Landsforbund (KFL), Norges Frukt- og Grønnsaksgrossisters Forbund, NHO Mat og Drikke og Norkorn; Landbruks- og matdepartementet.⁵¹ Utover representantene som kun fremmer sin egen organisasjon er fellesrepresentanten for KFL, Norges frukt- og grønnsaksgrossisters Forbund, og NHO Mat og Drikke representert av administrerende direktør i KFL, som også er styreleder i fagorganisasjonen Animalia, styreleder i Scanpig AS og styremedlem i Norsk Protein AS.⁵² Med andre ord har representanten for frukt- og grønt, begge beina plantet i kjøttproduksjonen… Omsetningsrådets oppgave er i hovedsak å fremme omsetningen av jordbruksvarer, innenfor varegruppene kjøtt (storfe, sau, svin og fjørfe), melk, egg, korn og oljefrø, poteter, grønnsaker, frukt og bær, og pelsdyrskinn. Omsetningsavgift ilegges alle jordbruksvarer unntatt hagebruksprodukter som dekkes kollektivt over jordbruksavtalen. I 2017 utgjorde innbetalt omsetningsavgift 496,8 millioner kroner. Av dette skull bare 24,4 millioner kroner dekke omsetningsavgift for hagebruksprodukter og kom fra jordbruksavtalen.⁵³ Resten gikk primært til fremme av animalske varer.

Markedsregulator har også ansvar for «faglige tiltak» og «opplysningsvirksomhet». Her inngår Opplysningskontorene – for kjøtt og egg, for melk, for brød og korn og for frukt og grønt. For 2018 fikk opplysningskontoret for kjøtt og egg, for de fleste kjent som Matprat, 49,2 millioner kroner alene til opplysningsvirksomhet – eller reklame. Til sammenligning fikk opplysningskontoret for frukt og grønt 18,9 millioner og opplysningskontoret for brød og korn 1,33 millioner. Opplysningskontoret for melk – melk.no fikk 24,6 millioner. Melk som sektor fikk 12,1 kroner øremerket faglige tiltak, kjøtt og egg 80,7 millioner og fjørfe 9,2 millioner kroner. Hagebrukssektoren fikk derimot disponert 1,6 millioner kroner til faglige tiltak, mens korn som sektor fikk 0 kroner. Selv om omsetningsfondet er finansiert av bondens betalte omsetningsavgift, så sier denne tildeling svært mye om hvordan norsk landbruk prioriteres.⁵⁴ Husdyrsektoren får tilegnet midler til å fremme konsum av dyre-, miljø- og helseskadelige produkter, på tross av faglige råd.

«Matprat har som mål å være ledende aktør innen mat- og matkunnskapsformidling, og skal skape vekst og utvikling innenfor de områdene som er nødvendig for å sikre sin ledende posisjon (…) Formålet for OEK er å bidra til størst mulig verdiskapning for den norske egg- og kjøttproduserende bonden, og til å øke omsetningen av norskproduserte egg og norsk kjøtt (…) Matprat skal være den mest innovative og mest foretrukne leverandøren av læreressurser innen faget mat og helse i skolen».
- Omsetningsrådet. Foreløpig møteprotokoll. 7.12.18

Det er tydelig at det er stor konsentrasjon av makt hos husdyrnæringene i Norge, som alle fronter den samme myten om at «Norge er og forblir et grasland». Når disse instansene også dominerer i forhandlingene med staten, samt selve forvaltningen, er det ikke rart det legges til rette for å øke forbruket av kjøtt- og meieriprodukter. For opplysningskontorenes formål er å fremme salget av sine respektive varegrupper. Når kjøtt, egg og melk får majoriteten av potten er det lett å se hvor utviklingen er på vei. Det samme gjelder utviklingen av ny kunnskap og tilpasning til et endret klima. Norges Bondelag ønsker er intensivering av produksjonen, samt å opprettholde dagens kjøtt- og melkeproduksjon på samme nivå.⁵⁵ De ønsker de samme løsningene som har ført oss dit vi er i dag, på tross av nye utfordringer.⁵⁶

I Norge har “bondelobbyen” stor forhandlingsmakt. I Storbritannia finnes det lignende eksempler på bondeorganisasjoner som ikke nødvendigvis forhandler for bondens beste – deres «bondelag» - National Farmer’s Union har lenge vært under lupen for å forhandle for «big business».⁵⁷ Omsetningsrådet i Norge var i 2018 på tur til Storbritannia nettopp for å møte «National Farmer’s Union», og lære om hvordan deres arbeid har ført til mer effektivitet og utbytte i storfe- og saueproduksjonen.⁵⁸

Det er heller ingen tvil om at myndighetene sitter med hodet i sanden når det gjelder disse problemstillingene. Selv om det forventes at de skal være en spydspiss i å ta tak i ikke-bærekraftig kjøttproduksjon⁵⁹, ser man at det er merkelig stille fra politikernes side. Fag-myndighetene i Norge omtaler problemet med kjøttforbruket flere ganger gjennom rapporter både via helsedirektoratet og miljødirektoratet – vi spiser for mye kjøtt, det er skadelig for miljøet og vår egen helse, det koster den norske stat mange milliarder kroner i folkehelseutgifter årlig, og vi bør absolutt spise mindre av det.⁶⁰ Men dette kommuniseres i liten grad fra politikerne, mye på grunn av industrien og bransjens makt.

"Det beste som også vi i Norge kan gjøre for miljøet, er å spise plantebasert. Allikevel er dette noe som i liten grad kommuniseres fra politikernes side."

Det er illustrerende at det samlet ble gitt 52,6 millioner kroner til «opplysningsvirksomhet» for kjøtt i 2018, mens det over statsbudsjettet under helse- og omsorgsdepartmentet kun ble tildelt 9 millioner kroner til tiltak rettet mot å kommunisere kostrådene til befolkningen i 2018.⁶¹ FAO har flere ganger understreket hvordan lobbyisme på vegne av kjøtt- og meieribransjen står i veien for å utvikle matsystemer i en mer bærekraftig retning.⁶² Dette gjelder også i forhold til forskning. Et prosjekt fra forskningsinstituttet Ruralis viste nylig hvordan de tunge landbruksforsknignsmiljøene her til lands har mye makt og påvirker både politikere og landbrukspolitikken.⁶³ Dette sees også gjennom hvilke tiltak som får støtte. Selv om man kan se antydning til en endring i jordbruksoppgjøret for 2019, så er det som regel husdyrrelatert forskning som får midler over ordningen «Forskningsmidler over jordbruksavtalen». I fjor gikk som nevnt 15,5 millioner kun til avlsforskning på «mer klimavennlig stofe», mens forskning for å vri forbruket over til plantebasert konsum på langt nær prioriteres slik det bør.⁶⁴

1. Changing Markets Foundation. 2018. Growing the Good: The Case for Low Carbon Transition in the Food Sector
2. Changing Markets Foundation. 2018. Growing the Good: The Case for Low Carbon Transition in the Food Sector; Vilma Sandström, Hugo Valin, Tamás Krisztin, Petr Havlík, Mario Herrero, Thomas Kastner. The role of trade in the greenhouse gas footprints of EU diets. Global Food Security, 2018; 19: 48 DOI: 10.1016/j.gfs.2018.08.007
3. Changing Markets Foundation. 2018. Growing the Good: The Case for Low Carbon Transition in the Food Sector
4. Helsedirektoratet. 2018. Utviklingen i norsk kosthold 2018. Rapport IS-2759
5. Changing Markets Foundation. 2018. Growing the Good: The Case for Low Carbon Transition in the Food Sector
6. GRAIN. Emissions Impossible: How big meat and dairy are heating up the planet. Juli 2018
7. GRAIN. Emissions Impossible: How big meat and dairy are heating up the planet. Juli 2018
8. GRAIN. Emissions Impossible: How big meat and dairy are heating up the planet. Juli 2018.
9. Eivinn Fjellhammer & Astrid Een Thuen. 2014. Vekst uten økt volum: Fremtiden for norsk melkeproduksjon. AgriAnalyse
10. Carrington, Damian. 31.8.2016. How the domestic chicken rose to define the Anthropocene. The Guardian. https://www.theguardian.com/environment/2016/aug/31/domestic-chicken-anthropocene-humanity-influenced-epoch
11. Vangen, Odd. 2009. Internasjonale og nasjonale trender i husdyravlen; mer mengdeeffektivitet og/eller sterkere biologisk profil? UMB, Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap.
12. Vangen, Odd. 2009. Internasjonale og nasjonale trender i husdyravlen; mer mengdeeffektivitet og/eller sterkere biologisk profil? UMB, Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap
13. Aviagen, http://eu.aviagen.com/
14. Geno. 29.11.2017. Kina har godkjent Geno for eksport av NRF-sæd, hentet fra https://www.geno.no/Geno/Nyheter/kina-har-godkjent-geno-for-eksport-av-nrf-sad/
15. Rundlöf, Lina. 2014. Gamle norske storferaser og NRF – sammenligning av tilvekst og vekt. NMBU, masteroppgave.
16. Teknisk beregningsutvalg for klimagassutslipp fra jordbruket: Jordbruksrelaterte klimagassutslipp – gjennomgang av klimagassregnskapet og vurdering av forbedringer. Rapport fra partssammensatt arbeidsgruppe 1.7.2019
17. Norsk landbrukssamvirke. 27.9.2017. Norsk husdyrgenetikk er en eventyrlig eksportsuksess. Hentet fra https://www.landbruk.no/internasjonalt/norsk-husdyrgenetikk-er-en-eventyrlig-eksportsuksess/
18. Norsk landbrukssamvirke. 19.09.2018. Bærekraftig gris er Norges ukjente eksportsuksess. Hentet fra https://www.landbruk.no/internasjonalt/baerekraftig-gris-norges-ukjente-eksportsuksess
19. Vogl, Benjamin Hernes. 05.02.2019. Hvor mange spener har ei purke, egentlig? Nationen. Hentet fra https://www.nationen.no/landbruk/hvor-mange-spener-har-ei-purke-egentlig/
20. Omvik, Ole Reinert & Anne Linn Kumano-Ensby. 5.7.2019. Supergrisen. NRK. Hentet fra https://www.nrk.no/dokumentar/xl/supergrisen-1.14613054
21. Norsk Sau og Geit. Sauerasene i Norge. http://www.nsg.no/saueraser-i-norge/category719.html
22. Landbruksdirektoratet. 2010. Bedre sauehold og reduserte tap av dyr på beite – Rapport fra nasjonalt beiteprosjekt 2009: Erfaring ved bruk av radiobjeller; https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/sporsmal-og-svar-i-rovviltforvaltningen/id2625129/
23. Norsk landbrukssamvirke. 27.9.2017. Norsk husdyrgenetikk er en eventyrlig eksportsuksess. Hentet fra https://www.landbruk.no/internasjonalt/norsk-husdyrgenetikk-er-en-eventyrlig-eksportsuksess/
24. Prop. 94 S (2017–2018) Proposisjon til Stortinget (forslag til stortingsvedtak) Endringer i statsbudsjettet 2018 under Landbruks- og matdepartementet (Jordbruksoppgjøret 2018 m.m.)
25. Norges Bank. Hentet fra https://www.nbim.no/no/oljefondet/om-oljefondet/
26. Norsk Landbrukssamvirke. 2018. Hva er egentlig norsk selvforsyningsgrad. Hentet fra https://www.landbruk.no/biookonomi/hva-er-egentlig-selvforsyningsgrad/ 17.12.18
27. Animalia. 2018. Kjøttets tilstand,
28. Landbruksdirektoratet. 2018. Råvareforbruk. Sist oppdatert 2. mars 2018
29. Berntsen, Caroline, Anne Bunger & Eivinn Fjellhammer. 2018. Korn og kornkonjuktur 2018. Rapport 2-2018. Agri Analyse
30. Berntsen, Caroline, Anne Bunger & Eivinn Fjellhammer. 2018. Korn og kornkonjuktur 2018. Rapport 2-2018. Agri Analyse
31. Landbruksdirektoratet. 2018. Råvareforbruk. Sist oppdatert 2. mars 2018
32. Nationen. Hentet fra http://ekstra.nationen.no/det_store_soyaparadokset/ 19.12.18
33. Denofa. 2018. Om oss. Hentet fra http://www.denofa.no/?CatID=1196 17.12.18
34. Denofa. 2018. Bærekraftig Soyaproduksjon. Hentet fra http://www.denofa.no/?CatID=1199 17.12.18
35. Forbes. Hentet fra https://www.forbes.com/profile/blairo-maggi/#25c3534b1c11 17.12.18; Reuters. Hentet fra https://www.reuters.com/article/us-brazil-politics/brazil-agriculture-minister-faces-corruption-charge-idUSKBN1I335I 17.12.18; GRAIN. Emissions Impossible: How big meat and dairy are heating up the planet. Juli 2018
36. Espen Løkeland-Stai. I en politisk tørketid. Publisert i Dagsavisen 19.12.18. Hentet fra https://www.dagsavisen.no/nyemeninger/i-en-politisk-t%C3%B8rketid-1.1250140 19.12.18
37. AgriAnalyse. 5/2015. Selvforsyning av mat og arealbruk: Tar vi vare på matjorda?
38. Changing Markets Foundation. 2018. Growing the Good: The Case for Low Carbon Transition in the Food Sector
39. Changing Markets Foundation. 2018. Growing the Good: The Case for Low Carbon Transition in the Food Sector
40. https://oumph.uk; https://www.alpro.com/no/faq/detail/kjoper-alpro-bonner-fra-skog-i-amazonas; https://www.anamma.eu/hallbarhet/
41. NOU 2011:4. Mat, makt og avmakt – om styrkeforholdene i verdikjeden for mat
42. Regjeringen. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/tema/mat-fiske-og-landbruk/jordbruk/innsikt/jordbruksoppgjoret/id2354584/ 19.12.18
43. Regjeringen. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/tema/mat-fiske-og-landbruk/jordbruk/innsikt/jordbruksoppgjoret/id2354584/
44. David Blandford, Ivar Gaasland, and Erling Vårdal. 2018. Greenhouse Gas Emissions, Land Use, and Food Supply under the Paris Climate Agreement— Policy Choice in Norway. Applied Economic Perspectives and Policy (2018) volume 0, number 0, pp. 1–16. doi:10.1093/aepp/ppy011
45. Espen Løkeland-Stai og Svenn Arne Lie. 2015. En nasjon av kjøtthuer: Ni myter og en løgn om norsk landbrukspolitikk
46. Prop. 1 S (2018-2019). Proposisjon til Stortinget (forslag til stortingsvedtak) For budsjettåret 2019. Det kongelige Landbruks- og matdepartement
47. Prop. 1 S (2018-2019). Proposisjon til Stortinget (forslag til stortingsvedtak) For budjsettåret 2019. Det kongelige Landbruks- og matdepartement
48. Budsjettnemda for jordbruket. 2018. Totalkalkylen for jordbruket: Jordbrukets totalregnskap 2016 og 2017. Budsjett 2018. Avgitt juni 2018
49. Regjeringen. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dep/lmd/organisasjon/Styre-rad-og-utval/omsetningsradet--/id447619/ 19.12.18
50. Norsk landbrukssamvirke, hentet fra https://www.landbruk.no/om-oss/ 19.12.18; Store Norske Leksikon, hentet fra https://snl.no/omsetningsloven 19.12.18; Lovdata, hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1936-07-10-6 19.12.18
51. Lovdata. LOV-1939-07-10-6. «Lov til å fremja umsetnaden av jordbruksvaror»
52. Proff.no. Hentet fra https://www.proff.no/rolle/bj%C3%B8rn-ole-juul-hansen/roa/70709/ 19.12.18
53. Landbruksdirektoratet. Omsetningsrådet: Årsmelding 2017
54. Omsetningsrådet. Årsmelding 2018
55. Norges Bondelag, hentet fra https://www.bondelaget.no/nyhetsarkiv/om-kjott-og-klima-article100453-3805.html 19.12.18
56. Changing Markets Foundation. 2018. Growing the Good: The Case for Low Carbon Transition in the Food Sector
57. Ethical Consumer, hentet fra https://www.ethicalconsumer.org/food-drink/national-farmers-union 19.12.18
58. Omsetningrådet. Årsmelding 2018
59. Chatham House Report. 2015. Laura Wellesley, Catherine Happer and Antony Froggatt. Changing Climate, Changing Diets: Pathways to Lower Meat Consumption
60. Miljødirektoratet. 2018. «Beskrivelse av klimatiltak inkludert i klimalovrapporteringen for 2018»; Helsedirektoratet. 2016. «Samfunnsgevinster av å følge Helsedirektoratets kostråd». Rapport IS-2451. 03/2016
61. Helse- og omsorgsdepartementet. Statsbudsjettet 2018 – kap. 740 Helsedirektoratet – tildeling av bevilgning
62. The Guardian. Hentet fra https://www.theguardian.com/environment/2010/sep/22/food-firms-lobbying-samuel-jutzi 19.12.18
63. Ruralis. «NEWPATH – Nye veier mot et lavkarbonsamfunn. Verdikjeden for kjøtt og meieriprodukter som interessefelleskap».  https://ruralis.no/aktiviteter/seminar-landbrukets-vei-mot-et-lavere-karbonavtrykk/
64. Landbruksdirektoratet. 7.3.2019. Forskningsmidler over jordbruksavtalen (JA). Årsberetning og regnskap for 2018. Rapport nr. 13/2019